Allianse Avtale mellom to eller flere stater om å hjelpe hverandre i tilfelle krig. Alliert Forbundsfelle De allierte, betegner de fem største maktene (USA, Storbritannia, Russland, Italia og Frankrike) som kjempet mot Tyskland og dets forbundsfeller i siste del av første verdenskrig. Under andre verdenskrig var De allierte fellesbetegnelsen for alle de landene som kjempet mot aksemaktene Tyskland, Italia og Japan. Anarki Samfunn uten statsstyre (gr. anarkhos, uten overhode) Fravær av makt, mangel på styring. En samfunnstilstand uten lover eller statsmakt. Brukes ofte synonymt med lovløshet eller kaos, noe som avvises av tilhengere av anarkismen. Denne politiske retningen setter menneskenes grunnleggende likeverd i sentrum og vil at folk skal styre seg selv innenfor små samfunn. Anarkistene ønsker derfor å avskaffe den sentrale politiske makten, dvs. staten. Mange peker på at det internasjonale systemet har anarkistiske trekk, blant annet ved at det mangler en verdensregjering. Selv om dette kan gi opphav til konflikter mellom stater, tyder den rådende internasjonale lov og orden tross alt på at fraværet av styrende myndigheter ikke alltid fører til lovløshet og kaos. Asyl(søker) Fristed, tilfluktssted (gr. asylon) Asylsøker - ”Person som på egenhånd og uanmeldt ber myndighetene om beskyttelse og anerkjennelse som flyktning. Personen kalles asylsøker inntil søknaden er avgjort”. (Utlendingsdirektoratet). Det gis midlertidig oppholdstillatelse mens søknaden behandles av myndighetene. Alle har rett til å søke asyl. I artikkel 14 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, heter det: ”Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse”. Forfølgelse er krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter. Forfølgelse er en årsak til flukt. Avskrekkingsideologi Avskrekking vil si å få noen til å avstå fra noe ved å true med negative mottiltak eller sanksjoner. I internasjonal sammenheng skjer dette som oftest i form av militære trusler. Under den kalde krigen ble det vanlig å hevde at den viktigste hensikten med opprustningen av atomvåpen var avskrekking. Mye av debatten under den kalde krigen handlet derfor om hvor mye av kjernefysiske og andre konvensjonelle våpen som trengtes for å gjøre avskrekkingen troverdig. Sentralt i denne sammenhengen stod terrorbalansen mellom USA og Sovjetunionen. Terrorbalansen innebar at partene til en hver tid skulle ha mulighet til å slå tilbake et overraskende angrep med atomvåpen. Dette kaltes for Mutual Assured Destruction (MAD), som altså var basert på en såkalt annenslagsevne. Dermed ville ingen av de to supermaktene bruke atomvåpen, fordi de selv ikke ville risikere å bli ødelagt. Avskrekkingsidelogi og terrorbalanse medførte enorme forsvarsutgifter og resulterte i en rustningsspiral, hvor lagrene av kjernefysiske stridshoder fremdeles er tilstrekkelige til å utslette alt liv på jorda mange ganger (såkalt ”overkill”-kapasitet). Bistand Hjelp, støtte, overføringer av ressurser. FN har satt 0,7% av BNP som en mål for offentlige overføringer eller bistand fra industrialiserte land (i-land). Svært få land i nord innfrir denne målsetningen. De statlige overføringene fra nord til sør har snarere avtatt de senere årene, ettersom bistandsoverføringer nå også går til Øst-Europa og til nødhjelp. Den kalde krigen Betegner spenningen som oppstod mellom vestmaktene, ledet av USA, og østmaktene, ledet av Sovjetunionen, i årene etter andre verdenskrig. Særlig tre forhold skiller den fra andre perioder med høy spenning mellom stormaktene (som for eksempel i Europa etter Napoleonskrigene på 1800-tallet): 1. Det ble aldri væpnede sammenstøt mellom øst og vest (dvs. at konflikten aldri ble ”varm”). 2. Det skjedde en polarisering av den internasjonale orden (dvs. at de fleste forhold i og mellom stater ble fortolket innenfor rammen av en øst/ vest tenkning) 3. Utvikling av masseødeleggelsesvåpen (bl. a. atomvåpen) i et omfang som verden tidligere ikke hadde sett maken til. Den kalde krigen skiftet mellom perioder med økt spenning (som Cuba-krisen 1962) og tøvær (som détente (fr. avspenning) på begynnelsen av 70-tallet). Slutten på den kalde krigen faller sammen med oppløsningen av Sovjetunionen omkring 1990. Den tredje verden Samlebetegnelse for en gruppe stater i Asia, Afrika og Sør-Amerika. På samme måte som tredjestanden under den franske revolusjon, skulle disse statene utgjøre en ledende og samlende kraft i kampen for rettigheter og velstand til fattige land som hadde vært kolonisert og undertrykt av vesten. Betegnelsen den tredje verden var nært knyttet opp til motsetningsforholdet under den kalde krigen, hvor den første verden var industrilandene i vest og den andre verden var de kommunistiske industrilandene i øst. Det internasjonale systemet I det internasjonale systemet inngår stater og andre aktører, som nasjonale bevegelser, internasjonale organisasjoner, multinasjonale selskaper og internasjonale medier. EF Det europeiske fellesskap, som var et overnasjonalt samarbeid om - Det europeiske kull- og stålfellesskap (kull- og stålunionen) 1951 - Det økonomiske fellesskap (Fellesmarkedet) Romatraktaten 1957 - Det europeiske atomenergifellesskap (Euratom) Romatraktaten 1957 EF bestod opprinnelig av de seks medlemslandene, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia og Be-ne-lux-landene. Storbritannia, Irland og Danmark ble medlemmer i 1973. Seinere kom Hellas (1981), Spania og Portugal (1986) med. I alt hadde EF tolv medlemsland. Fra 1970 ble det reist en felles tollmur rundt EF overfor andre land og indre tollgrenser ble fjernet. EF førte også en felles jordbrukspolitikk og byråkratiet i Brussel utarbeidet stadig flere ensartede (vare-)standarder for medlemslandene. Til slutt ble flere andre handelshindringer avskaffet gjennom Enhetsakten (1986) med de fire friheter, det vil si ”fri flyt” av mennesker, varer, eiendom og kapital innad i EF (og at et indre marked skulle bli opprettet innen 1992). Dette økonomisk samarbeidet smittet også over på det politiske området. Blant annet ble det utenrikspolitiske samarbeidet traktatfestet i 1985. I dag har organisasjonen skiftet navn til Den europeiske union (EU). Etnisk rensning Etnisk(e) gruppe(r) blir fjernet fra et bestemt geografisk område gjennom trusler, tvang og/ eller likvidasjoner. Kjent fra krigen i Bosnia. EU I 1993 skiftet EF navn til Den europeiske union (EU). Navneskiftet reflekterte et nytt viktig skritt i forhold til den vesteuropeiske integrasjonsprosessen, nå med utgangspunkt i Maastricht-traktaten som ble inngått 1992. I denne traktaten tok medlemslandene bl. a. sikte på å opprette en pengeunion med felles valuta (Euro) innen 1999 (økonomisk og monetær union - ØMU). Motstand innad i flere medlemsland og problemer med å nå kravene for å ta del i en slik union har imidlertid bremset dette samarbeidet i noen grad. En felles utenriks- og sikkerhetspolitikk stod også sentralt i Maastricht-traktaten, men viser seg også vanskelig å følge i praksis. Fra 1995 har EU også fått Østerrike, Finland og Sverige som medlemmer. EUs fem sentrale organer: - Det europeiske råd, EUs øverste organ (også kalt toppmøtet). Regjeringssjefene møtes to ganger i året, gir retningslinjer for det videre arbeidet - Unionsrådet (ofte bare omtalt som Rådet) består av ulike fagstatsråder fra hvert land avhengig av hvilke saker som blir behandlet eller drøftet. Unionsrådet er det besluttende organet i EU. (”EUs lovgiver”). - Europakommisjonen, som er EUs regjering. (og ”iverksetter”). - Europaparlamentet, som er EUs folkevalgte forsamling (har i hovedsak bare rådgivende myndighet). (”rådgiver, kritiker og overvåker”) - EF-domstolen, avgjør tvister og sikrer at traktatene blir etterfulgt. Flyktningerådet ”Flyktningerådet er en norsk privat hjelpeorganisasjon som sørger for hjelp og beskyttelse til flyktninger og internt fordrevne i fire verdensdeler. Vi samarbeider nært med FNs høykommissær for flyktninger” skriver organisasjonen om seg selv i temaheftet På Flukt. Adressen er Flyktningerådet, Postboks 6758 ST. Olavs plass, 0130 Oslo Telefon 23 10 98 00 Flyktning(konvensjonen av 1951) Undertegnet i Genève i 1951 og definerer en flytning som en person som ”av velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet, tilhørighet til en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politiske oppfatninger befinner seg utenfor det landet han er borger av, og som er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt, ikke søker dette landets beskyttelse”. Det er vanlig og skille mellom asylsøkere og kvoteflytninger eller overføringsflyktninger. Norge har en avtale med UNCHR (per 1999) om å ta imot 1500 overføringsflytninger hvert år. Situasjon er da på forhånd vurdert som at de har et beskyttelsesbehov av høykommissæren. Disse flyktningene kommer altså i tillegg til dem som får innvilget asyl og opphold på humanitært grunnlag her hjemme. FN-systemet FN-systemet kan grovt deles inn i to sirkler (hvor virksomhetsområdet blir mer avgrenset og uavhengigheten større jo lengere ut fra sentrum man kommer på listen nedenfor): 1. FN sentralt, som består av seks styringsorganer: - Hovedforsamlingen - Sekretariatet - Sikkerhetsrådet - Det økonomiske- og sosiale råd - Tilsynsrådet - Folkerettsdomstolen i Haag Virksomheten er finansiert av medlemslandene i forhold til størrelsen på deres økonomi. Beslutninger i disse organene følger prinsippet ”hvert land én stemme”. Direkte under Generalsekretæren, som leder arbeidet i FN gjennom Sekretariatet, ligger det dessuten en rekke program og komiteer, som UNDP (utviklingsprogrammet), UNICEF (barn) , UNCHR (flyktninger). For det meste er denne virksomheten finansiert gjennom frivillige bidrag. 2. Særorganisasjonene, som innehar ekspertise på hvert sitt felt og er mer frittstående (autonome) fra resten av systemet. - ILO (arbeidsliv) FAO (jordbruk) UNESCO (utdanning og kultur) WHO (helse) o.a. ”hvert land en stemme” - Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) Disse organisasjonene følger derimot prinsippet om veid stemmerett, det vil si at stemmene har vekt etter hvor mye landene har bidratt med til utlånsvirksomheten. - Tekniske organ, som WTO (verdens handelsorganisasjon, jf. GATT) IAEA (atomenergibyrået) m. fl. Folkeforbundet Internasjonal organisasjon, også kalt Nasjonenes forbund, som ble opprettet i 1920 av seierherrene etter første verdenskrig. Formålet var å forhindre ny krig, men organisasjonen fikk svekket betydning siden USA valgte å stå utenfor. Folkeforbundet klarte ikke å demme opp for nazismen og fascismen på 1930-tallet, og sluttet å fungere ved utbruddet av andre verdenskrig. Organisasjonen ble nedlagt og etterfulgt av FN i 1945. Folkeretten Omhandler prinsipper og rettigheter (normer) for samhandling mellom aktører i det internasjonale systemet. Disse normene er nedfelt i traktater og konvensjoner mellom stater. Fred (Defineres negativt, det vil si som) det motsatte av krig (voldelig konflikt) (lat. pax), fravær av vold. Mange hevder at dette ikke er nok, og at reell fred først er oppnådd når årsakene til den væpnede konflikten er fjernet. Oppfyllelse av de grunnleggende menneskerettighetene står sentralt i denne sammenheng. Enkelte fredsforskere og andre opererer imidlertid med en enda videre definisjon, ved at fred også må innebære fravær av strukturell vold (f. eks. fattigdom og undertrykkelse som følge av det internasjonale økonomiske systemet). Dette utvidede fredsbegrep, positiv fred, kan da defineres som fravær av både direkte og strukturell vold. Fredsbevaring Når FN sender inn lett bevæpnede soldater for å overvåke en våpenhvile, kontrollere grenser osv. Til forskjell fra fredsoppretting, er FN i denne sammenhengen avhengig av samtykke fra partene i konflikten. De fredsbevarende styrkene, som bærer karakteristiske blå hjelmer, kan bare bruke makt i selvforsvar. Fredsbevaring har blitt brukt i Midtøsten og på grensa mellom India og Pakistan. Fredsoppretting Tvinge gjennom en fredsløsning med militær makt. I FN-systemet er det Sikkerhetsrådet som har myndighet til å beslutte fredsoppretting for å opprettholde den kollektiv sikkerheten. FN har imidlertid ingen egen hær som kan utføre eller iverksette denne beslutningen. Organisasjonene er således avhengig av medlemsland som stiller sine militære styrker til rådighet. Gjeldskrisen Betegner en situasjon hvor stadig flere u-land har store problemer med å betale utenlandsgjelden. En ond spiral som har gjort seg gjeldende fra begynnelsen på 1980-tallet. Land i Afrika og Latin-Amerika brukte så mye av eksportinntektene til å betjene utenlandsgjelda at de måtte ta opp nye lån. Disse lånene ble deretter langt på vei brukt til å betale på gamle lån. Dermed har landene kommet i det uføret at jo mer de betaler, jo mer skylder de og stadig mindre av eksportinntektene kan gå til utvikling innad i landene. Global Verdensomspennende; som omfatter hele jordkloden. De teknologiske nyvinningene innen kommunikasjonene (bil, båt, fly, massemedier) har ført til en stadig mer åpenhet og globalisering av blant annet økonomien. Dette betyr at nasjonale markeder knyttes stadig tettere til i et større globalt marked. Dermed blir den gjensidige avhengigheten mellom landene også større, noe som kan slå to veier. F. eks. kan en økonomisk (børskrakk) eller miljømessig (jordskjelv) katastrofe i en begrenset del av verden raskt få negative ringvirkninger på motsatt side av jordkloden. På den annen side bidrar globaliseringen til nye markeder og løsning av felles oppgaver og problemer gjennom internasjonalt samarbeid. Et annet trekk ved globaliseringen er at flernasjonale selskaper (McDonalds, Statoil, Nestlé m. fl.) styrer mer og mer av kapitalen, varerene og tjenestene som strømmer mellom landene. Hver enkelt stat får dermed mindre kontroll over økonomien. Satt på spissen blir det hevdet at nasjonalstaten nå er blitt for liten til å løse problemer som arbeidsledighet, forurensning, skader på miljø m.m. Hjelp i nærområdene Ett av tre prinsipper som ble utformet på en konferanse i Genève våren 1992 om retningslinjer for internasjonal flyktningpolitikk: Flyktninger bør hjelpes så nær problemområdet som mulig, blant annet ved at det opprettes beskyttelsessoner inne i selve konfliktområdet. De to andre prinsippene omhandler målsetningen om at flytninger skal kunne dra tilbake til hjemstedet sitt (repatriering) og at bistand til u-land skal gis slik at hjelpen hindrer at det oppstår flyktningproblemer. Hovedforsamlingen i FN Også kalt generalforsamlingen, hvor alle medlemsstatene har en stemme. Medlemslandene møtes til ordinære sesjoner (samlinger) hver høst, hvor vedtakene fattes med 2/3 flertall. Men landene er ikke folkerettslig forpliktet til å følge dem (og de kalles derfor for resolusjoner). Hovedforsamlingen og de underliggende organer tar opp mange og ulike saker, som regionale konflikter, nedrustning, menneskerettighetsspørsmål og andre saker som har med fred og økonomisk og sosial utvikling generelt å gjøre. Innvandrer Utlendingsdirektoratet bruker denne definisjonen: ”En utenlandsfødt person, fast bosatt i Norge, men med begge foreldre født i utlandet. Etter at innvandringsstoppen ble innført i 1975 har Norge hatt en begrenset og regulert innvandring til Norge. Nære familiemedlemmer, studenter som har fått studieplass, personer som anses å være spesialister på sine områder og flytninger og asylsøkere er blant de gruppene som er unnlatt fra innvandringsstoppen, dersom visse krav oppfylles. Integrasjonsprosess Samarbeidet i EF etter andre verdenskrig har resultert i en prosess hvor utviklingen går i retning av en sammensmeltning av medlemslandenes økonomi og politikk. Hvor langt denne utviklingen vil gå, er ennå uvisst. To muligheter har blitt satt opp: Et ”Europas forente stater” (jf. USA) eller ”Et (kon)føderalt Europa”. Det første innebærer at medlemslandene slutter seg sammen og styres på samme måte som USA, det vil si at all myndighet overføres til de sentrale organene i EU, som ligger i Brussel. Den andre muligheten går ut på at overnasjonal myndighet bare overføres til Brussel så langt hvert enkelt land ønsker det. Dette innebærer at prinsippet om enstemmighet blir det sentrale, og at enkeltstater kan hindre vedtak. Etter Maastricht-avtalen (1992) og opprettelsen av Den europeiske union (EU) i 1993 gikk pendelen i retning av en faktisk union og et ”Europas forente stater”. Nasjonal motstand innad i EU har likevel bremset fortsatt integrasjon og tanken om ”et Europa i flere hastigheter” har blitt lansert, dvs. at integreringen ikke må skje i samme tempo eller omfang. Internasjonale organisasjoner Det skilles mellom a) overnasjonale og b) mellomstatlige organisasjoner, hvor stater er medlemmer, kan deles inn i - globale organisasjoner (f. eks. FN), hvor stater over hele verden deltar - regionale organisasjoner (f. eks. EU og NATO), hvor deltakelsen er geografisk begrenset c) ikke-statlige organisasjoner, såkalte NGO-er (Non-government-organisation). - globale organisasjoner (f. eks. WWF, FIFA, Røde kors), - regionale organisasjoner, hvor deltakelsen er geografisk begrenset NGOer kan igjen deles inn etter type organisasjon - interesseorganisasjoner - ideelle organisasjoner - politiske organisasjoner Internt fordrevne Person eller gruppe av personer som har vært tvunget til å forlate sine hjem eller stedet de til vanlig bor, som et resultat av, eller for å unngå følgene av væpnet konflikt, utbredt voldsbruk, brudd på menneskerettighetene eller naturlige eller menneskeskapte katastrofer, og som ikke har krysset en internasjonalt anerkjent landegrense. Intervensjon Inngrep i en annen stats indre eller ytre forhold ved militærmakt eller trusler om maktbruk. Er i strid med Folkeretten, siden det bryter med suverentitetsprinsippet. Det er imidlertid uenighet om omfattende brudd på menneskerettighetene eller vold mot grupper av sivilbefolkningen kan rettferdiggjøre intervensjon, f. eks. fra FN. Kapitalisme Etter den industrielle revolusjon ble økonomien i jordbrukssamfunnet avløst av et nytt økonomisk system, hvor det kapitaleiende borgerskapet stod mot den eiendomsløse arbeiderklassen (proletariatet). Fri konkurranse, eiendoms- og kontraktsrett står sentralt i kapitalismen. Kollektiv sikkerhet En ordning hvor medlemslandene forplikter seg til ikke å bruke militære styrker for å fremme sine interesser. Samtidig skal medlemslandene aksjonere i fellesskap mot aggressive stater. Konvensjoner Multilaterale traktater, det vil si avtaler som har blitt inngått mellom mange stater. FNs menneskerettighetskonvensjon av 1948 er et eksempel. Maktbalanse Internasjonal politikk som går ut på å opprette ulike allianser for å hindre at en stat blir overlegen de andre. Mellomstatlig organisasjon En internasjonal organisasjon hvor stater er medlemmer. Prinsippet er her at hver stat har en stemme, noe som innebærer alle har vetorett. Menneskerettighetskonvensjonen FNs menneskerettighetserklæring av 1948 gir ikke juridiske rettigheter eller er rettslige bindende når det gjelder borgerne i et land. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950, undertegnet av stater som hører inn under Europarådet, gir imidlertid borgerne slike juridiske rettigheter. Dette medfører at enkeltpersoner kan føre sin sak for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, hvis de mener rettsapparatet i sitt eget land ikke har tatt hensyn til slike rettigheter. (NB! må ikke forveksles med Folkerettsdomstolen i Haag, som tar stilling til tvister mellom stater). Domstolen i Strasbourg kan komme med råd, men den kan ikke straffe land som handler i strid med konvensjonen. Senere konvensjoner om økonomiske- og sosiale rettigheter/ borger- og politiske rettigheter i regi av FN er imidlertid bindende for stater som har ratifisert (det vil si at landenes folkeforsamlingen har gitt sin tilslutning til) dem. NATO Atlanterhavspakten, en regional forsvarsallianse opprettet i 1949. Opprinnelig medlemsland var USA, Canada, Portugal, Frankrike, Italia, Storbritannia, Nederland, Belgia, Luxemburg, Danmark og Norge. Seinere kom Hellas, Tyrkia og Tyskland med i alliansen. Bakgrunnen for alliansen var trusselen om en sovjetisk militær dominans i Europa. Det bærende prinsippet i alliansen er at et angrep på ett eller flere av medlemslandene skal oppfattes som et angrep på alle. Etter den kalde krigen er NATO blitt utvidet med land fra Øst-Europa. Nord-sør konflikten Uttrykker motsetninger mellom den rike og fattige delen av verden, mellom i-land og u-land, og som har sitt utspring i imperialismen fra 1870. En virkning av denne imperialismen var et økonomisk system som enkelt kan vises gjennom en sentrum-periferi modell: Modellen viser at de nye kolonistatene i periferien ble koblet til moderlandets økonomi i sentrum, gjennom at kolonilandene produserte og leverte råstoffer, mens koloniherrene videreforedlet disse råvarene til ferdigvarer, hvor en del igjen ble omsatt på markeder i periferien. Dette ga ord stor fortjeneste i den vestlige del av verden og i USA, mens landene i sør gjerne ble tvunget til å eksportere mye av én type jordbruksvarer eller råstoff. Selv om avkolonialiseringen ble sluttført i løpet av 1960- og 70-tallet, består langt på vei dette økonomiske systemet. Dette forklarer mye hvorfor mange av u-landene ennå sliter med gjeldskrise og at gapet i velstand mellom nord og sør fortsetter å øke. (Ny)imperialisme Imperialisme kan forstås som erobring av nytt land eller underleggelse av andre stater. Imperialismens tidsalder regnes i årene fra kolonikappløpet startet i 1870 og fram til avslutningen av første verdenskrig, da koloniene var blitt fordelt mellom stormaktene. Frigjøringen eller avkolonialiseringen fant i hovedsak sted på 1960 og 70- tallet. Nyimperialisme er imidlertid et uttrykk som ble brukt av marxister om et fortsatt ulikt bytteforhold mellom nord og sør, med stadig ”underutvikling” i sør som resultat. Nøytralitet Folkeretten gir en stat mulighet til å erklære seg nøytral i voldelige konflikter mellom stater. Dette gir den nøytrale staten visse rettigheter, blant annet at landet ikke blir angrepet og at partene i en konflikt respekterer at den handler varer med fienden. På den andre siden forplikter den seg til ikke å tillate at de krigførende parter bruker landet til å overføre militære tropper eller materiell. Opphold på humanitært grunnlag I 1989 ble det innført en regel i Norge om at dersom det gikk mer enn femten måneder fra søknadstidspunktet om politisk asyl til søknaden ble avgjort, skulle søkeren få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Gjenforening av familier er et annet eksempel på slike hensyn. OSSE Et forum hvor USA, Canada og største delen av Europa (inkludert Russland) drøfter europeisk sikkerhetspolitikk. Spiller likevel ingen sentral rolle i sikkerhetspolitikken. Men organisasjonen har betydning når det gjelder å utvikle et felles tillit og et felles norm- og verdigrunnlag blant tidligere fiender fra den kalde krigen. Overnasjonal organisasjon En internasjonal organisasjon som har myndighet til å fatte vedtak som binder medlemsstater som også er uenige i beslutningen. Kalles også overstatlig, ettersom vedtak her står over den enkelte stat. Men siden internasjonale organisasjoner gjerne er basert på enstemmighet eller har vedtak som bare gjelder som anbefalinger, er dette ikke vanlig i internasjonal politikk. Det vanlige er mellomstatlige organisasjoner. Enkelte organer i det internasjonale systemet har likevel overstatlige trekk, lengst går EU. På stadig flere områder har hovedorganene i EU fått overnasjonal myndighet. Sikkerhetspolitikk Politikk som har som målsetting å hindre brudd på en stats suverenitet og territoriale integritet. Det vil si et lands rett til selvbestemmelse og kontroll over eget territorium (land-, sjø- og luftområder). Tradisjonelt har militære styrker og våpen stått sentralt i sikkerhetspolitikken. I dag bruker NATO et såkalt utvidet sikkerhetsbegrep, hvor også miljø- og flyktningeproblematikk og mangel på en generell velstandsutvikling (bl. a. i Russland) er tatt med i betraktningen. Sikkerhetsrådet Sikkerhetsrådet har 5 faste medlemmer: Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA. 10 medlemmer blir valgt av hovedforsamlingen for en periode på to år etter fordelingsnøkkelen 5 land fra Asia og Afrika, 2 fra Latin-Amerika, 1 fra Øst-Europa og 2 fra Vest-Europa. Hvert år blir 5 land skiftet ut. Stat Har gjerne to betydninger a) den territoriale enheten som er internasjonalt annerkjent som et selvstendig land. Omfatter både territoriet, innbyggerne og myndighetsorganene. b) det sentrale systemet av myndighetsorganer (f. eks. Storting, regjering og forvaltningen) Sosiologen Max Weber definerte staten på sin side som den organisasjonen som har ”monopol på legitim maktbruk innen et gitt territorium”. Monopol betyr enerett, det vil si at ingen andre har denne retten. Legitimitet har å gjøre med frivillig oppslutning, og må ikke forveksles med legalitet, som betyr lovlig. Legitimitet i denne sammenhengen vil derfor si at menneskene som bor i landet slutter opp om styresettet. Tenker vi etter så er det i det norske samfunnet alminnelig akseptert at det bare er Stortinget som kan gi lover som gjelder for alle i landet, selv om man kan være uenig i noen vedtak. Og i hovedsak er det bare politiet som har rett til å bruke vold eller tvangsmakt når noen bryter loven. Statsoverhode I et monarki er det kongen som er statsoverhodet, i en republikk er det som oftest presidenten. Stormakt Land som har særlig innflytelse i internasjonale sammenhenger på grunn av sin størrelse og militære eller økonomiske styrke. Supermakt Stormakt som har militær og økonomisk styrke til å utøve (projisere) makt hvor som helst på jordkloden. Etter den kalde krigen og Sovjetunionens oppløsning er det i dag bare USA som har en slik styrke. Suverenitet Uavhengighet; selvstyre. Et grunnleggende prinsipp innenfor folkeretten er at en stat har rett til å bestemme over sine egne ressurser, innbyggere og velge styreform uavhengig av andre stater. Det er likevel forskjell på denne formelle retten, og de reelle muligheter mange stater har til selvbestemmelse i praksis. Et aktuelt problem som miljøforurensning kan stå som et eksempel. En stat kan ikke akkurat stenge grensen for svovelregn eller lukke hull i ozonlaget. Territorial integritet Uttrykk som innbefatter en stats myndighet over eget sjø-, luft og landområde. Traktater Avtale mellom (to eller en mindre gruppe) stater som er folkerettslig bindende. En slik avtale kan noen ganger også kalles pakt, overenskomst, protokoll eller noteveksling m.m. Transnasjonale selskaper Selskaper som driver produksjon av varer og/eller tjenester og salg i flere land og er organisert med ett hovedselsskap og med datterselskap i ett eller flere land. u-land Utviklingsland, det vil si land hvor borgerne har særlige vansker med å utnytte ressursene i landet, gjerne på grunn av mangel på teknologi, organisering og kunnskaper. Levestandarden blir derfor lav for store deler av befolkningen. UNCHR FNs høykommisær for flyktninger, har som oppgave å overvåke og avhjelpe flyktningsituasjonen i verden. Utenrikspolitikk Den målrettede politikken en stat fører overfor omverdenen. I Norge er det regjeringen som har ansvaret for utenrikspolitikken. Stortinget legger likevel føringer på regjeringen gjennom stortingsdebattene og arbeidet i utenrikskomiteen. Avtaler med andre stater må også godkjennes (ratifiseres) av Stortinget før de blir gjeldende. Vetorett (lat. veto ”jeg forbyr”) myndighet til å hindre vedtak eller forkaste forslag.