INTERNASJONAL POLITIKK Hvor lag tid bruker du på spørsmålet: - hvor mange stater finnes det i verden i dag? Mer enn 5 sekunder, ja? Da bør du bli med til Internasjonal Politikk! -Hva er internasjonal politikk? -Forente Nasjoner (FN) -Flyktninger Hva er internasjonal politikk? Internasjonal politikk gjelder politikk mellom stater, mer enn fordeling innad i stater. Fire trekk skiller internasjonal politikk fra politikk på nasjonalt nivå: 1. Det finnes ingen ”verdensregjering” 2. Det finnes ikke noe annerkjent ”verdenspoliti” 3. Færre felles normer for samhandling 4. Svært få grunnverdier som alle stater i verden deler 1. Ingen ”verdensregjering”. Mens man innenfor en stat har myndighet (Storting, regjering og statsforvaltning) til å fatte vedtakk som gjelder alle innbyggerne i dette landet, finnes det ingen beslutningsorganer som kan binde alle statene i verden. En stat vokter om sin egen suverenitet og gir den ikke fra seg, sånn helt uten videre. I Norge setter f. eks. Grunnloven større krav til enighet blant de folkevalgte (3/4 flertall) når det gjelder å avstå myndighet til overnasjonale organer, enn i saker av innenrikspolitisk karakter. Spørsmålet om norsk medlemskap i det Europeiske Fellesskapet (EF) kan stå som eksempel. EF hadde overnasjonal myndighet til å fatte vedtak og gi lover som bandt alle medlemslandene på det økonomiske området. Så før Norge kunne sende inn sin søknad om medlemsskap i 1972, måtte Stortinget først endre paragraf 93 i Grunnloven som gikk på suverenitetsavståelse. I dag har organisasjonen endret navn til Den europeiske union (EU). Gjennom en forsterket integrasjonsprosess har EU fått enda mer preg av overnasjonalitet, nå også på det sosiale – og kulturelle - , derimot ikke på det utenrikspolitiske området ennå. Men selv om EU har en viss overstatlig karakter, gjelder dette altså bare i Europa. Den mellomstatlige organisasjonen EU har som sådan bare myndighet regionalt (og ikke globalt) sett i verdensmålestokk. 2. Ikke noe annerkjent ”verdenspoliti”. Du vet sikkert at USA gjerne ønsker å spille rollen som verdens ”politimann”. Etter Sovjetunionens fall er også USA den eneste supermakten i verden. Imidlertid er det som oftest bare i konflikter hvor landets egne interesser oppfattes som truet, at USA griper inn med våpenmakt, som f. eks. i Grenada i 1983 og Panama i 1989. Enkelte stater, særlig i den tredje verden, oppfatter på sin side slik intervensjon som uttrykk for nyimperialisme. Små stater er generelt skeptiske til at stormaktene turer fram på egen hånd, fordi de lett kan bli trukket med i væpnede konflikter de slett ikke er tjent med, som f. eks. Norge under andre verdenskrig. Når det på denne måten er makta som rår i internasjonal politikk, blir sikkerhetspolitikken, desto viktigere. ”Den sterkestes rett” gjør at mange stater også ser seg tjent med medlemskap i internasjonale organisasjoner som tilbyr kollektiv sikkerhet, som f. eks. FN, NATO og Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE). Allianser mellom stater er et annet alternativ for å demme opp for aggressive stater. Nøytralitet er en tredje måte å unngå og bli trukket med i krig på. Med andre ord er det ikke bare å ta opp telefonen og ringe til ”verdenspolitiet” og be om hjelp, dersom du som statsoverhodet i et land plutselig oppdager at fienden har krysset grensene i løpet av natta. Dette er også med på å forklare hvorfor forsvarsbudsjettene er såpass høye rundt om i verden, som det de er. 3. Færre felles normer for samhandling. Uten en overordnet tvangsmakt med monopol på voldsutøvelse, gjør stater som de selv vil. Hvis de har makt og vilje til det. Fred og samarbeid er likevel to viktige normer i internasjonal politikk. For selv om enkelte gjerne ser på det internasjonale systemet som et anarki, der ressurser er avgjørende, så har landene også felles interesser i å overholde avtaler, traktater og konvensjoner. Det lønner seg å holde seg til internasjonale overenskomster, fordi man neste gang selv kan være avhengig av at andre stater gjør det samme. Noe annet er det at ordlyden i avtaler ofte gir rom for ulike tolkninger. Stater er som sagt svært lite villige til å avstå noe av sin suverenitet. Så internasjonale avtaletekster gir som oftest bare uttrykk for ”et minste felles multiplum”. Det i seg selv gir betydelig handlingsrom for egenrådige stater. Summen av alle traktater og internasjonale konvensjoner utgjør i sin tur Folkeretten. Og mener en stat at andre stater bryter slike felles normer for samhandling, kan de reise saken for Folkerettsdomstolen i Haag, som ligger under FN. Men en stat behøver ikke å følge domstolens kjennelse. Igjen fordi det ikke finnes noe overordnet ”verdenspoliti” som kan tvinge den. 4. Få grunnverdier. Den kalde krigen illustrerte tydelig ulike ideologier og oppfatninger i verdenssamfunnet. Øst stod mot vest; - militært, - økonomisk og ikke minst ideologisk. Planøkonomi ble satt opp mot kapitalisme. Kollektivisme ble stilt opp mot individuell frihet. Men selv om den kalde krigen er over, er det knapt noen verdier som deles av hele jordas befolkning. Nord-sør konflikten bærer fortsatt preg av et stadig større gap mellom den rike og fattige delen av verden. Brudd på menneskerettighetene forekommer daglig. Religiøse og etniske konflikter har avløst Den kalde krigens stabile og forutsigbare virkelighet. La oss derfor se nærmere på hvordan FN kan bidra til å dempe eller hindre konflikter i verden. Og hvilke problemer/ utfordringer står denne organisasjonen overfor i dag? Forente nasjoner (FN) FN har to hovedoppgaver: - Fred og sikkerhet - sosial og økonomisk utvikling FN som sikkerhetspolitisk organisasjon. FN ble dannet rett etter at den andre verdenskrig var over. Organisasjonen skulle ta over og videreføre arbeidet til Folkeforbundet fra mellomkrigstiden. For å styrke den nye organisasjonen, ble det gitt en viss overnasjonal myndighet til Sikkerhetsrådet, som ved siden av Hovedforsamlingen, fatter beslutninger på vegne av medlemslandene i FN. Sikkerhetsrådet fikk hovedansvaret for å bevare freden. De fem viktigste allierte stormaktene, USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike ble faste medlemmer. Tanken var at rådet skulle treffe vedtak om å gripe kollektivt inn overfor aggressive stater som truet andre medlemmers suverenitet eller territoriale integritet. De kollektive sanksjonene som FN kunne iverksette i form av tvangsmakt, var økonomiske- og politiske sanksjoner, med militær maktbruk som en siste utvei. Ellers kunne man oppfordre til frivillig forhandlinger, mekling eller rettsavgjørelser. De fem faste medlemmene fikk likevel vetorett. Dette for å hindre at en gruppe av stormaktene traff beslutninger som gikk ut over de andre. Evnen til å tvinge igjennom fredsløsninger hvilte med andre ord på de seirende stormaktenes interessefellesskap under og rett etter den andre verdenskrig. Den kalde krigen rev imidlertid raskt grunnlaget vekk for forutsetningen om at stormaktene hadde felles interesser i å samarbeide. Stormaktene holdt hverandre deretter i sjakk gjennom å bruke vetoretten i Sikkerhetsrådet. Dette for å hindre ett hvert vedtak som kunne endre maktbalansen mellom øst og vest. Rollen som sikkerhetspolitisk organisasjon ble dermed sterkt svekket. I stedet ble fredsbevaring utviklet som et diplomatisk virkemiddel. En samlet oversikt over FNs fredsinstrumenter finner du her. Sosial og økonomisk utvikling. Utvikling og kampen for menneskerettigheter og demokrati kom raskt i fokus for det videre arbeidet til FN. En milepæl var menneskerettighetskonvensjonen som ble undertegnet i 1948. FN spilte også en viktig rolle i avkolonialiseringen utover 1950 og 1960-tallet. Mange nye særorganisasjoner ble opprettet i FN systemet. Kravet om en ny økonomisk verdensorden (NØV) lød stadig mer samlet fra u-landene sin side. Mer rettferdig handel, endret fordeling og mer styringsrett til sør, stod sentralt. Slik utviklet FN seg til en organisasjon med stadig flere medlemsland, bestående av et stadig større nettverk av underorganisasjoner som arbeidet for sosial og økonomisk utvikling. Selv om gapet mellom nord og sør bare fortsatte å økte, blant annet på grunn av gjeldskrisen, fungerte FN tross alt som et viktig forum hvor nord-sør problematikken ble satt på den internasjonale dagsorden. En oversikt over viktige roller FN spiller når det gjelder fred og utvikling finner du her. Noen utfordringer. Etter at den kalde krigen var over ble det reist nye forhåpninger til FN som kollektivt sikkerhetssystem. Uten den lammende avskrekkingsideologien mellom øst og vest ble forventningene til organisasjonen blåst opp. I stedet for suksess ble optimismen raskt snudd til en forventningskrise. Ressursene strakk ikke til når det gjaldt de nye krav som massemedier, medlemslandene og folkeopinionen stilte til FN om å løse alle de nye konfliktene som oppstod. En annen utfordring er at væpnede konflikter i dag gjerne skjer mellom folkegrupper innad i stater, heller enn som kriger mellom stater. Dette er et problem fordi FN nettopp har som hovedoppgave å sikre staters suverenitet. Prinsippet om å verne stater mot militære angrep fra andre stater har likevel i noen grad måtte vike. FN har nå gått inn i enkelte interne konflikter på bakgrunn av vektlegging av menneskerettighetesprinsippene, dvs. at stater ikke kan øve vold mot folkegrupper innenfor sine grenser. En tredje utfordring er samordning og arbeidsdeling i FN. I en organisasjon med mer en førti ulike organ, særorganisasjoner og fond har det oppstått kulturer for å verne om særinteresser og uvilje mot å samarbeide. Kritikk om manglende styring og samordning, overlappende virksomheter er kjensgjerninger som organisasjonen har måtte se i øynene og som den må finne botemiddel for. Flyktninger. Årsaker. Flere titalls-millioner mennesker er på flukt i verden i dag, hvis vi tar med dem som er på flukt i sitt eget land. Og tallet på flyktninger øker stadig. De forfølges på grunn av sin politiske eller religiøse overbevisning, nasjonalitet eller sosiale gruppetilhørighet. Stadig flere flykter også på omfattende brudd på menneskerettighetene. Krig er en tredje årsak. Mens fem prosent av de drepte under første verdenskrig var sivile, er det tilsvarende tallet i dagens kriger opptil 90 prosent. Etnisk rensning eller fordrivelse brukes nå ofte som våpen i de stadig hyppigere tilfeller av borgerkriger. Disse flyktningene karakteriseres som internt fordrevne, og faller ikke under FNs flyktningkonvensjon av 1951. FNs Høykommisær for flyktninger UNHCR har imidlertid påtatt seg ansvar også for disse internflyktningene. Men bare hvis organisasjonen blir spurt om å bidra av et lands myndigheter og flyktningene er tilknyttet en gruppe som FN allerede er involvert i. Fem av de anslagsvis 25 millioner internt fordrevne har UNCHR ansvaret for i dag. Men ikke bare menneskeskape katastrofer skaper flyktninger. Også miljøkatastrofer i form av tørke eller flom, hører med blant årsakene til masseflukt i verden i dag. Flyktninger i Norge. Norge har lagt prinsippet om hjelp i nærområdene til grunn for flyktningepolitikken. Sentralt står forebygging av flukt gjennom å prioritere blant annet demokratitiltak og menneskerettighetsovervåking. Bistand og flyktningepolitikk har også blitt koblet tettere sammen. Sammenlignet med andelen søkere som innvilges asyl i andre land, følger Norge imidlertid en streng fortolkning av FNs flyktningekonvensjon av 1951. Bare ca. 3 prosent av søknadene om politisk asyl som Utlendingsdirektoratet behandlet i 1999 gikk igjennom (180 av 6090 søknader). I tillegg fikk 2609 opphold på humanitært grunnlag. Både Flyktningerådet og UNCHR har flere ganger uttrykt bekymring for denne restriktive linjen i asylpolitikken.