Maktfordelingsprinsippet

For den franske filosofen Monthesquieu, som levde på 1700-tallet, var det viktig å begrense korrupsjon blant kongen og adelen i det franske samfunnet. "All makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt" skrev han blant annet med klar henvisning til den enorme sløsing med penger under kongens enevelde. I 1748 formulerte han maktfordelingsprinsippet, som skulle sikre at statsmakten ble (for)delt på tre uavhengige organer: dvs. en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Disse organene skulle være uavhengige av hverandre, og ingen skulle dominere over noen av de andre. Det var derfor viktig at de balanserte hverandre, gjennom adskilte myndighetsområder og en helt klar oppgavefordeling dem i mellom.

Maktfordelingsprinsippet omhandler således en tredeling av makten:

Den lovgivende myndighet er lagt til den folkevalgte forsamlingen ( Nasjonalforsamlingen).

Kongen i statsråd, dvs. regjeringen , utgjør den utøvende makten.

Domstolene, med Høyesterett øverst, utgjør den dømmende makten.

Organene skulle holde hverandre i sjakk ved at folkets valgte representanter på Stortinget vedtok lover som Kongen skulle iverksette. Kongen, i samarbeid med sine egne utvalgte statsråder , hadde på sin side myndighet til å utsette et stortingsvedtak tre ganger gjennom sin vetorett. Høyesterett kunne på sin side ta stilling til/ avgjøre om (Høyesteretts prøvingsrett) en ny lov som var gitt av de folkevalgte var i samsvar eller i strid med Grunnloven.