Politikk og fordeling Politikk handler om å fordele, verre er det ikke! Men hvem bestemmer? Hvorfor er dette nødvendig? Og hvordan kan vi påvirke beslutningene? Nå ble det straks vanskeligere. La oss starte med å se nærmere på fordelingen. Hvorfor fordeling? Fordeling hører til blant de fem viktigste samfunnsoppgavene (dvs. rekruttering, sosialisering, produksjon, fordeling og regulering). Og i mange sammenhenger vil det være helt nødvendig å fordele goder, byrder og verdier: * I en familie kan det ofte være diskusjon om hvem som skal ta oppvasken .. - Mor? - Far? - Begge to?(= 'likestilling') - Barna? - Alle sammen? - Hvem skal tjene penger? - Hvem skal lage middag? - Hvem skal rydde? .. Og hvor mye skal barna ha i lommepenger? - Skal vi gå på konsert eller være sammen med barna, osv., osv... * I lokalsamfunnet kan det være strid om et naturområde skal reguleres til boliger eller næringsvirksomhet, - lekeplass eller parkeringsplass? Likeledes om det skal bevilges penger til skoler eller sykehjemsplasser. * I storsamfunnet vil det være uenighet om hvor mye vi må betale i skatt og hvor mye som skal gå til ulike trygdeordninger, veier, statsstøtte m.m. I sammenheng med verdier er det splittelse i synet på for eksempel retten til selvbestemt abort, det nye livssynsfaget og kristen formålsparagraf i barnehagene. Og ikke minst gjelder kampen om hvem som skal styre samfunnet! Grunnen til slike små og store konflikter, er enkelt og greit at det ikke er nok tid, plass, penger eller arbeidskraft. Det er knapphet på goder eller ressurser. På grunn av den økende forurensningen er selv ren luft blitt et knapphetsgode. Politikernes vanskelige oppgave blir dermed å prioritere eller velge mellom ulike løsninger til beste for alle: - Med andre ord drive fordeling. Hvem bestemmer? Politikk dreier seg om offentlig fordeling, dvs. at myndighetene tar beslutninger og setter dem ut i livet på vegne av oss andre. * På nasjonalt nivå, det såkalte 'riksplanet', omfatter myndighetene: - Stortinget, - Regjeringen og - departementene (byråkratiet). * På lokalt nivå, i kommunen, står: - kommunestyret, - formannskapet og - etatene fremst. Felles for disse styringsorganene er altså at de har makt til å fatte vedtak som gjelder for alle medlemmene i samfunnet, nasjonalt eller lokalt (jfr. uttrykket: 'Myndighetene har bestemt ..'). Grunnloven, demokratiet og parlamentarismen Det finnes likevel regler som setter grenser for deres myndighetsområder. Disse reglene inngår i den norske konstitusjonen, som er skrevne og uskrevne regler for statsstyret. De skrevne reglene finner vi i Den norske grunnloven av 1814 (og Formannskapslovene av 1837 (*sjekk navnet på den nye kommuneloven*) mht. Det kommunale selvstyret). De uskrevne lovene finner vi i form av såkalt sedvane. Grunnloven bærer ennå preg av de radikale politiske strømninger som spredte seg i Europa etter Opplysningstiden og Den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet. Nye samfunns- grupper brukte nye ideer i kampen mot Eneveldet, der kongen formelt hadde 'all makt i sin hånd'. En viktig ide var folkesuverenitetsprinsippet, hvor folket skulle være grunnlaget for all makt. En annen ide var Montesquies maktfordelingsprinsipp, som skulle hindre korrupsjon og maktovergrep fra kongen sin side. En tredje ide var de borgerlige menneskerettighets- prinsippene, som religions-, organisasjons- og ytringsfrihet m.m. Slik skulle folket få bestemme og slippe overgrep fra statsmaktene. Demokrati ble etter hvert idealet for disse samfunnsgruppene, som vant mer og mer makt. Disse prinsippene står fortsatt sentralt i vår demokratiske styreform, der makten er (for)delt mellom storting, regjering og domstolene. Denne tredelingen av makten ble likevel noe forskjøvet i favør av Stortinget i og med innføringen av Parlamentarismen i 1884. Parlamentarismen har siden blitt en del av statsskikken vår i form av sedvane, dvs. en praksis som ikke har blitt nedskrevet i Grunnloven. Etter at parlamentarismen ble innført mistet kongen retten til selv å velge sine statsråder, fordi regjeringen nå skulle utgå fra den folkevalgte forsamlingen; - Stortinget. Den tredelte makten * Stortingets oppgaver omfatter: - lovgivning, - bevilgning og - kontroll av regjeringen og sentraladministrasjonen. Slik utgjør Stortinget den lovgivende, bevilgende og kontrollerende myndighet. * Regjeringen har den utøvende myndighet ved at den setter Stortingets vedtak ut i livet. Samtidig forbereder regjeringen lovforslag og kommer med forslag til statens inntekter og utgifter gjennom forslag til statsbudsjett. Departementene skal hjelpe regjeringen i dette arbeidet, og er således underlagt regjeringens ansvar ved at hver statsråd leder sitt departement. * Domstolene har den dømmende myndigheten. I takt med at samfunnet er blitt mer og mer spesialisert og teknologibasert har Stortinget i økende grad overført eller delegert noe av sin myndighet til å ta beslutninger til regjeringen og departementene. For i departementene sitter byråkrater og 'eksperter' med spesialkunnskaper innenfor sine fagområder, som jurister, økonomer, statsvitere m.m. Hvordan påvirke beslutningene? Hildegunn er tidlig i tyve-årene og ikke særlig interessert i politikk. Hun er alenemor med en sønn i barnehage, er arbeidsledig og har ellers nok med daglige gjøremål og jobbsøking. Slik representerer hun flere grupper i samfunnet som statistisk sett har liten innflytelse på politikken som blir ført. Men spiller liten innflytelse på politikken egentlig noen rolle for hennes situasjon? Ubetinget ja, fordi omfanget av arbeidsledighet, trygdeordninger, barnehagetilbud, høye/lave matpriser og mye annet er et resultat av - eller er mangel på - politiske beslutninger! Det er flere måter å påvirke politiske vedtak på. Dette kalles i vår sammenheng 'kanaler' til innflytelse: - valgkanalen - organisasjonskanalen - mediekanalen og - aksjonskanalen 1. Valgkanalen og partiene. Siden Hildegunn er over myndighetsalderen, kan hun bruke stemmeretten sin hvert annet år i enten Stortingsvalg eller kommune- /fylkestingsvalg. (Hver for seg holdes disse valgene altså med fire års mellomrom). Stemmeretten er i hovedsak den samme for begge typer valg, med unntak av at man ikke behøver å være norsk statsborger for å delta i kommune-/ fylkestingsvalget. Kravet er at man har bodd i landet de siste 3 årene. Ved valgene stemmer vi på partier som igjen har nominert sine kandidater. Og hvis partiet får nok stemmer, er de valgte representantene forpliktet til å følge partiprogrammet de er stemt inn på. For Hildegunn vil det være viktig å sette seg inn i hva de enkelte partiene står for, før hun legger stemmen sin i valgurnen. Men det er ikke enkelt å vite hva partiene mener, fordi partiene lett kan 'by over hverandre' i en tøff valgkamp. Da kan det være greit å kjenne til hvor partiene står i 'det politiske landskapet'. Den mest vanlige oppfatningen av hvor partiene står politisk, er Høyre-Venstre-aksen: VENSTRESIDEN HØYRESIDEN [ sosialistiske partier ------------------mellompartiene---------------------- konservative og liberale partier. ] RV, SV, AP SP, KrF, V H Frp Denne aksen eller linjen kalles også en politiske skillelinje. Til sist kan Hildegunn melde seg inn i et politisk parti som tar alvorlig de sakene hun mener er viktige. Og i partiet kan hun arbeide videre for å fremme sine saker. Men ifølge statistikken er dette oftest de mest ressurssterke som gjør. 2. Organisasjonskanalen. Medlemskap i en organisasjon kan være en annen måte for Hildegunn å få økt innflytelse på. Organisasjoner arbeider for medlemmenes interesser ut fra tanken om at 'sammen står vi sterkere'. Og dette er en ide som virkelig har slått an. Det norske samfunnet er blitt så gjennomorganisert at 'organisasjonssamfunnet' har blitt et karakteristisk begrep. Men ikke alle organisasjoner har like stor innflytelse på politikken. Igjen er det et spørsmål om politiske ressurser: - antall medlemmer - ekspertise - effektivt organisasjonsapparat - støtte i opinionen og - strategisk plassering i samfunnslivet. Og det er gjerne organisasjonene i arbeids- og næringslivet, som LO og NHO, som scorer høyt i denne sammenhengen. Det i hovedsak tre måter organisasjonene kan påvirke beslutningene til politikerne på: - representasjon i offentlige styrer og utvalg - gjennom å uttale seg i høringer og - ved å utføre lobbyvirksomhet Samtidig er organisasjonene i arbeids- og næringslivet selv med på å fordele goder gjennom lønnsoppgjørene. Å stå uten arbeid og/ eller medlemskap i en organisasjon kan dermed være med på og svekke Hildegunns innflytelse på politikken. 3. Mediekananlen. Gjennom massemediene, som aviser, radio, TV og Internett, kan Hildegunn få informasjon om aktuelle saker. I avisene slipper også folk til med sine meninger i form av leserinnlegg og kronikker. Slik kan Hildegunn få fulgt med og ta del i andres meninger og argumenter. Hun kan selvfølgelig også selv skrive innlegg om det som opptar henne. At folk på denne måten engasjerer seg, er helt vesentlig for å holde et demokrati levende. Samtidig kan politikerne bruke mediene for å komme fram med sine synspunkter og merkesaker. Dermed har mediene en viktig funksjon i samfunnet vårt, både som talerør for samfunns- grupper og politikere (= kanal som går begge veier!). Men mediene fungerer også som en politisk kanal på andre måter: - som den 'den fjerde statsmakt' og - gjennom dagsordenfunksjonen Med dette menes at mediene kontrollerer myndighetene gjennom kritisk journalistikk og at de kan rette søkelyset mot for eksempel situasjonen til aleneforsørgere, som i tilfellet med Hildegunn. 4. Aksjonskanalen Dette er 'grasrota' sin måte å påvirke politiske beslutninger på. Alt fra underskriftskampanjer og demonstrasjoner til 'lenkegjenger' er aksjonsformer som blir brukt for å påvirke politikerne. E-mail aksjoner, hvor politikere blir dynget ned med protester, er et nytt eksempel. Noen aksjoner balanserer på kanten av, eller til og med bryter loven bevisst. Dette siste kalles sivil ulydighet. Organiseringen av aksjonene kan skje mer eller mindre spontant. Aksjonene behøver heller ikke ha noen særlig fast ledelse. Men ofte blir det dannet såkalte ad-hoc-organisasjoner i protest mot for eksempel farlige skoleveier, nedleggelse av skoletilbud i nærmiljøet eller atomprøvesprengninger i Stillehavet. Et annet karakteristisk trekk er gjerne at disse er tverr- politiske. Det er også i en eller annen type aksjon at det er størst sannsynlighet for å møte nettopp Hildegunn. - Kanskje i form av underskriften hennes på en protest eller i et demonstrasjons- tog. Aksjonskanalen er nemlig statistisk sett den kanalen som appellerer sterkest til de unge, uansett kjønn.